Godlyd!

Vi fikk ny bilradio forrige uke. Blåtann er en favorittoppfinnelse, og på vei mot Odda forrige helg, satt vi og gliste begge to, ganske så bredt.
Det går selvføgelig å gjøre alle sånne radioting med den nye Sonyen. Og høre på Ipod via kabel. Snakke i telefon uten mikrofon med lang ekstra ledning og montering går og, men nytt for meg er blåtannspilling av musikken på mobiltelefonen. Det var kult!
Og det åpner for mange nye muligheter, blant annet noe jeg for få uker bare fantaserte om. Spotifymusikk på bilradioen!
Man tager:
- bærbar Vaio med blåtanntilkobling til mobilnettet og håper på bredest mulig dekning (som koster maks 10 kroner i døgnet med telenormobil)
- kobler Vaioen med blåtann til bilstereoen (går jo med kabel og da)
- en spilleliste på Spotify'en og kjører av gårde.
Morsomt! Det neste jeg venter på er bilstereo med gsm!

Egentlig er det bra Apple ikke lager bilstereo... Det ville sikkert blitt sært. Antakeligvis ville Apples bilstereo ikke passet inn i det vanlige hullet i bilen, og de første årene bare vært tilgjengelig i kun EN modell Suzuki(!). De ville sikkert insistert på å bruke mellombølge i stedet for FM-båndet, bare for å bruke iAm som kult navn. Den digitale versjonen (iDam) vil kanskje være litt mindre lett å selge... Det ville selvfølgelig koste sykt mye å bruke, menystrukturen ville vært totalt ubegripelig, og uoriginale adaptere for å motta normale FMsignaler ville raskt komme på markedet!
Skinner det gjennom at jeg er en smule hekta på Sony her?
:)

Reisebrev

For lenge siden, lagde min mormor en samling brev til meg. Det var historien om hennes og bestefars liv som misjonærer på Madagaskar. Hun var gammel når historien ble fortalt videre. Om hvordan det var å drive veldedighetsarbeid, hva det betydde at sognepresten bodde blant de som på 1930-tallet ble sett på som litt mer primitive. Hvordan de levde, hva dagene ble fyllt med, hvor de flytta og hvorfor. Og om hvordan det var å forlate to barn på barnehjem mange mil vekke.
En spennende historie.
Som nå bare såvidt finnes i noens hukommelse. Brevene med sirlig gammeldags skrift overlevde ikke jente-tenåringstiden. Og etterpå var det for sent.
Nå følger jeg Hilde og Erik på blogg, (som mange andre). De fulgte sine drømmer og er på vei jorden rundt, fri fra jobb og borte fra alt, i et år. Reisebrev som oppdateres hele tiden, og som ikke forsvinner igjen, uten at en selv vil det. En stor forskjell fra mine besteforeldres historie, som ble fargelagt for meg og beskrevet i minste detalj, 40 år etter at tiden på misjonsmarken var forbi.
Hukommelse er en rar ting. Kanskje husker vi mindre nå. Vår reiseblogg er for å huske for vår egen del. Neppe en så spennende historie, for andre enn oss selv og våre "følgere".
For et par år siden var jeg på en mottakelse i forbindelse med en miljøkonferanse som ble holdt hos Statoil på Forus. Der kom jeg i snakk med afrikanere som snakket langsom fransk og som kom fra Madagaskar. Jeg rotet fram rustne franskkunnskaper, og fortalte om min bestefar.
- Hva het han? spurte ei som var rektor på en barneskole i Antanarivo. Jeg fortalte det, fikk et strålende smil, en bekreftelse tilbake. På hennnes skole, hang det bilde av sognepresten på veggen.
Bilde fra Hilde og Eriks blogg.

Knallgod stavangerkvitring

Syns det var utrolig løye når Leiv Gunnar på jobb kom inn til meg og spurte om jeg var klar over at jeg var den nest mest fulgte twittreren i Stavanger, slått av Thor Bjarne Bore, og tett fulgt av UniStavanger.
Jeg var jo ikke klar over det, og hadde seriøst ikke tenkt at det var tilfelle. Viktigere enn min egen konto, er jo allikevel gode resultater for UniStavanger (skjønt; det skulle nå bare mangle at ikke UiS har høyt kjennskap). Dette viser at Twitter er nok en kanal hvor det er viktig å være synlig, for alle våre målgrupper.
Jeg er ikke sikker på hvordan andre gjør dette, men i vår avdeling er det flere som har passord og kvitrer på denne brukeren. Når vi ikke har det aldeles hysterisk travelt (sjelden altså) rekker vi å sette fokus på sosiale medier. Det store spørsmålet er allikevel om dette er verdt arbeidet. Bidrar vårt etterhvert voksende fokus til at UiS viser mer igjen? Bidrar det til et ønsket positivt omdømme?
Det er omtrent umulig å finne ut av akkurat det. Vi jobber allikevel ufortrødent videre, og oppdaterer, får venner til LUiS Ullandhaug på Facebook, forfølgere på twitter, treff på YouTube, og på alle de arenaer vi kan være.
Kanskje svaret kommer om noen år.
PS: For noen av lenkene her må du faktisk logge inn på Twitter. Har du ingen konto, er det ganske enkelt;)
Ellers er vevdronningå travel på jobb, og soldager som skal være bare gode, blir ikke brukt til seriøs blogging. Følg oss på den litt mer private arenaen om du vil;)