Reisebrev

For lenge siden, lagde min mormor en samling brev til meg. Det var historien om hennes og bestefars liv som misjonærer på Madagaskar. Hun var gammel når historien ble fortalt videre. Om hvordan det var å drive veldedighetsarbeid, hva det betydde at sognepresten bodde blant de som på 1930-tallet ble sett på som litt mer primitive. Hvordan de levde, hva dagene ble fyllt med, hvor de flytta og hvorfor. Og om hvordan det var å forlate to barn på barnehjem mange mil vekke.
En spennende historie.
Som nå bare såvidt finnes i noens hukommelse. Brevene med sirlig gammeldags skrift overlevde ikke jente-tenåringstiden. Og etterpå var det for sent.
Nå følger jeg Hilde og Erik på blogg, (som mange andre). De fulgte sine drømmer og er på vei jorden rundt, fri fra jobb og borte fra alt, i et år. Reisebrev som oppdateres hele tiden, og som ikke forsvinner igjen, uten at en selv vil det. En stor forskjell fra mine besteforeldres historie, som ble fargelagt for meg og beskrevet i minste detalj, 40 år etter at tiden på misjonsmarken var forbi.
Hukommelse er en rar ting. Kanskje husker vi mindre nå. Vår reiseblogg er for å huske for vår egen del. Neppe en så spennende historie, for andre enn oss selv og våre "følgere".
For et par år siden var jeg på en mottakelse i forbindelse med en miljøkonferanse som ble holdt hos Statoil på Forus. Der kom jeg i snakk med afrikanere som snakket langsom fransk og som kom fra Madagaskar. Jeg rotet fram rustne franskkunnskaper, og fortalte om min bestefar.
- Hva het han? spurte ei som var rektor på en barneskole i Antanarivo. Jeg fortalte det, fikk et strålende smil, en bekreftelse tilbake. På hennnes skole, hang det bilde av sognepresten på veggen.
Bilde fra Hilde og Eriks blogg.