Dameavdelingen

Vi var nettopp i London, og jeg falt pladask... Pleier å gjøre det jeg! Ikke Oxford Street, men gaten rett på siden av. Gir egentlig blanke i klær og sko, og styrer med raske og stødige skritt mot Tottenham Court Road, gadgetgaten over alle.
Siden jeg heller til kategorien "like no other" heller enn å følge alle andre på"I"-bølgen (som burde hete alle-"we"-bølgen...), er det klare prioriteringer som gjelder, og nye P-series fikk tårene til å sprette og kredittkortet til å sitte løst. Men jeg ble reddet av støttekontakten (herregud mamma du har ein nye vaio hjemma jooo!).
Så gikk veien videre, spyshop'en er jo alltid morsom, med mobiltelefonen som funker som en skjult mikrofon, og kameraer på størrelse med knappenålshoder, som leverer gode bilder i farger. Mens vi nå brukte dagen på slike spennende ting, var det en dings som både var overkommelig i pris, og som liksom bare sånn forsiktig vekket oppsikt. Jeg falt for designet.

I rekken av populære minipcer, skiller denne seg ut, den likner ikke de andre billige plastgreiene. Innholdet er greit nok. (det er viktig det og)! At designerutgaven koster omtrent 150 GBP mer enn den svarte kjedelige, er en annen sak...
Så jeg måtte tilbake å se litt mer dagen etterpå. Og dagen før vi reiste og. Men det ble med kikkingen.
Og litt angring når jeg kom hjem.
Søk på akkurat denne modellen i Norge, ga nesten litt urovekkende vibber da. Dame-pc høres unektelig litt negativt ut. Diskusjonen under artikkelen tyder også på sterke følelser.
I forlengelsen av dame-pc-artiklene, havnet også jeg i dameavdelingen til ps.no. Men det var ingen suksess for min del. Sminkepunger og bhstropper er litt shoppestopper for meg...
Bortsett fra musikk og flybilletter, er jeg ingen utpreget netthandler. At Ladies Corner ikke har noen tiltrekningskraft på meg, er ingen overraskelse. Jeg flyter videre på nettet på min tz, med blikk for kule dingser og stilige greier.
Trenger vi egentlig en femi gadget-stil?

Plutselig var jeg spotified!

Er det noen der ute som husker LPene? Jeg har et varmt forhold til LP4, men det er på grunn av en novelle jeg liker, som Bjørn skrev en gang ... :)
Men husker altså så godt hvordan det var. Du kunne kjøpe grammofonplater, eller så kunne du kjøpe det litt mindre populære formatet, mc, som var en musikk-kasett. De fleste kjøpte heller en lp, og tok opp musikken til en kassett, av flere grunner. Noen kassettspillere laget båndspaghetti (ikke tagliatelle) av båndene, hvis du ikke husket å rense spilleren. Dessuten fikk du ikke med de store bildene av stjernene som var på coveret til lpen. Og sangtekstene... Så lpen vant stort sett. En lp kostet to ukelønner for meg, og var resultat av knallharde prioriteringer.
En gang for 100 år siden kjøpte jeg en grisedyr greie, hvor 3 cder (som også var kostbare) fulgte med i prisen.
Jeg innrømmer at jeg syntes det var superkult med den trege skuffen som sklei sakte ut når jeg trykket på eject. Trykket om og om igjen på den, for det var bare stå stilig å se på.
Innrømmer også at jeg lurte på hvordan cden skulle inn i spilleren, og det var faktisk rart å venne seg til at den ikke skulle snus. (Nå er det nok noen som ikke forstår bæret av hva jeg mener...)
Jeg var ikke av de første som kjøpte ipod, var innom noen andre intelligente spillere først, selv om jeg jo var frelst fra starten, egentlig.
I dag ramla jeg på spotify.com. Musikk overalt, ALL musikk overalt! Og reaksjonen er nesten som om dette er starten på en ny tidsregning. Og vips så var det installert på alle mine pcer:)
Nå gleder jeg meg til streaming av min favorittmusikk (spiritualized) på bilradioen via 3G. Jippiiii!

Portal, hvor ble det av da?

En gang var det portal alle snakket om, og det er ikke såååå lenge siden heller. Ideen om at alt kan passe akkurat for deg, du kan velge dine nyheter, dine events, og plukke fra alt fra tekstdokumenter til film for å samle på ditt sted der ute på www.
Har en følelse av at mens vi vennet oss til tanken på å få samlet alt (og ventet i spenning), lærte vi oss å være overalt, samtidig... og behovet for samling av informasjon ble mindre ettersom tiden gikk.
Samtidig har erfaringene vist at det som forsåvidt var en god ide, omtrent er umulig å gjennomføre, og DET vet vi om brukerne... Dersom funksjonaliteten mangler, spretter de videre fortere enn fy. Vi forholder oss ikke til et enkelt publikum.
Jeg er ikke sikker på hva som egentlig skjedde, men har følelse av at "ingen" lenger snakker med store bokstaver om portaler. (Tar jeg feil?)
Jeg liker bbc.co.uk, der kan jeg skifte farge på sidene alt etter hvilket humør jeg er i. Stort sett gjør jeg ikke noe særlig annet der enn det, samt legger til og tar vekk bokser, bare for å bli i litt sånn "ååå så kult"-stemning.

Tar omdømme på alvor!

Store masser på fjesboken var mer bekymret enn meg.
Og facebook tar tilbakemeldinger på alvor da! Det skal de ha:)

Har jeg noe som Facebook vil ha?

Siden Internets barndom, har det vært "farlig" å være der. Du blir overvåket, "noen" kan se hva du gjør på nettet. Skulle du finne på å laste ned film eller musikk, risikerer du å få millioner i bot, legger du igjen kredittkortnummer, blir kontoen din tappet. Skulle du finne på å legge bilder av deg selv på et eller annet nettsted, kommer all verden til å laste det ned og misbruke det.

Internet-paranoia slår til igjen. Aftenposten skriver at betingelsene for din facebook-konto er endret, noe som innebærer at det ikke kan garanteres at alt innhold slettes hvis du vil finne på å slette facebook-kontoen din. Selvfølgelig kom det umiddelbart kom det en facebookgruppe mot endringene.

Ifølge Mark Zuckerberg (facebookgründer) er det ingen grunn til panikk. I bloggen skriver han i beroligende vendinger, at det endringene innebærer er for eksempel at når du fjerner kontoen din, vil ikke meldinger du har sendt bli fjernet fra mottakeren du sendte den til.

Tidligere har fjesbokmassene laget opprør mot problemer i forhold til eiendomsrett til fotografier på nettstedet. Når du godtar vilkårene for å opprette en konto, (som ingen egentlig leser før de trykker "ok") har du faktisk gått med på at Facebook kan bruke bildene dine til andre ting.

Hvis jeg levde av å ta bilder, ville jeg verken legge dem på Facebook eller andre nettsteder. For deling og stjeling er mediets natur...

Og om Facebook skulle finne "mitt" bilde, stort sett tatt med relativt dårlig mobiltelefonkamera, av motiver som sjelden har interesse for andre enn meg, blant mange millioner opplastede bilder, så værsågod. Be my guest!

Jeg lar ikke paranoiaen ta meg nei.

By the way, Mark, I found this for my blog. Sure you won't mind.